Arbeid i høyden: fallsikring, opplæring og redningsplan

Arbeid i høyden er ikke bare arbeid på tak eller mange meter over bakken. Det avgjørende er om et fall kan føre til skade. Underlaget, åpninger, kanter, maskiner, vann, materialer og arbeidsmetoden kan gjøre også lavere arbeid risikofylt.

Denne guiden forklarer når fallfare må håndteres, hvorfor kollektive tiltak skal prioriteres, og hva opplæring i arbeid i høyden bør dekke.

Når må arbeidsgiver vurdere fallsikring?

Arbeidsgiver skal kartlegge farer og vurdere risiko før arbeidet starter. Arbeidstilsynet beskriver fall som en av de vanligste årsakene til skader og dødsfall på norske arbeidsplasser. Dersom oppgaven kan utføres fra bakken, er det ofte den sikreste løsningen.

Det finnes derfor ikke én enkel regel der alt under en bestemt høyde automatisk er trygt. Konsekvensen av et mulig fall må vurderes sammen med sannsynligheten for at det skjer.

Les Arbeidstilsynets veiledning om arbeid i høyden.

Kollektiv sikring før personlig fallsikringsutstyr

Planleggingen skal starte med løsninger som beskytter flere uten at hver enkelt må koble seg til. Eksempler er rekkverk, stillas, trappetårn, personløfter og tildekking av åpninger. Personlig fallsikringsutstyr skal brukes når kollektive løsninger ikke er mulig eller ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Det er en viktig forskjell mellom et system som hindrer at brukeren kan nå fallkanten, og et system som først stanser personen etter at et fall har startet. Ved fallstopp må man blant annet vurdere fallklaring, pendel, forankring og hvordan personen skal reddes raskt.

Hva bør opplæringen inneholde?

• kartlegging av farer og valg av arbeidsmetode
• rekkefølgen fra å unngå høydearbeid til kollektive og personlige tiltak
• sele, line, falldemper, koblinger og forankring
• fallklaring, pendelfall og skarpe kanter
• førbrukskontroll, merking, oppbevaring og kassasjon
• redningsplan, varsling og risiko for hengetraume

Teori alene er ikke nok

Et nettkurs kan gi den teoretiske forståelsen og dokumentere en bestått test. Arbeidstakeren må også kunne bruke det konkrete utstyret på en sikker måte. Arbeidsgiver må derfor sørge for praktisk og utstyrsspesifikk opplæring, lokale instrukser og relevante redningsøvelser.

Opplæringen bør gjentas eller oppdateres når utstyret, arbeidsmetoden, arbeidsstedet eller risikoen endres. En signert kursliste alene er ikke nok dersom arbeidstakeren ikke har den faktiske kompetansen oppgaven krever.

Hva bør en redningsplan svare på?

• Hvordan varsles hendelsen, og hvem leder redningen?
• Hvordan nås en person som henger i fallsikringsutstyret?
• Hvilket redningsutstyr er tilgjengelig, og hvem kan bruke det?
• Hvordan sikres redningspersonellet mot ny fallfare?
• Hvordan gis førstehjelp og informasjon til 113?

Planen må være realistisk for arbeidsstedet. Det er ikke tilstrekkelig å basere seg på at nødetatene skal løse alle deler av redningen.

Dokumentasjon arbeidsgiver bør samle

1. risikovurdering og valgt arbeidsmetode
2. dokumentasjon på teori og kunnskapstest
3. dokumentasjon på praktisk og utstyrsspesifikk opplæring
4. lokal instruks, redningsplan og gjennomførte øvelser
5. kontroll og vedlikehold av utstyret